Dijon er kjent for sin sennep, men den er også et internasjonalt senter for kunnskap om mat og vin.
Men først; Ellen ble venn med myggen i Eyburie. Som vi skrev i forrige innlegg så ville et slikt vennskap være avgjørende for om vi skulle bli der en eller to netter. Og myggen holdt seg altså unna og vi ble i to døgn.
Dette var som vi skrev et tilfeldig valg med hensyn til kjøreavstand. Campingplassen har 50 plasser, men de er fordelt over et enormt område. Her kunne man fint arrangert en speider-jambore…
Det var et stille sted, men til Frankrike å være så hadde de en suveren internettilgang, så vi fikk tatt unna et par arbeidsøkter.
Etter Eyburie kjørte vi til Vichy over Massif Central og spiste lunsj i høyden – 1000 moh – selv der var det varmt med over 25 grader.
I Vichy skulle vi egentlig bare skulle overnatte, men vi endte med å rusle langs elva fra campingplassen og helt inn i sentrum for å få oss en pizza. Da måtte vi få ekte bobler som «premie».
Vi har vært i Vichy en gang tidligere, da i et vått og kaldt vær, nå var temperaturen over 30 grader.
Tilbake til overskriften. Fredag kjørte vi altså til Dijon og la oss inn på den sentrumsnære campingplassen for helga.
Selv om det er kort vei å gå til sentrum, tok vi syklene for å kjenne litt vind på kroppene i det ellers varme været. Dirrende varmt er nok et godt uttrykk og det ble også litt torden utpå kvelden.
En tur innom turistkontoret måtte vi for å skaffe oss en oversikt over en by vi ikke har vært i tidligere. Deretter fant vi oss et sted å spise middag like før det kom noen (alt for få) regndråper.
Middagen må nesten omtales. Hel, grillet dorade (fisk, for den som ikke vet) med stekte poteter og grønnsaker med nydelig sødme. Til dessert valgte vi Cafe Gourmand, som er en espresso servert med små versjoner av panna cotta, creme brülle, sjokoladefondant og en makron.
Det holdt for fredagskvelden.
Turister i Dijon
I dag har vi vært skikkelige turister i Dijon. Vi startet i museet Rude, lite, men med en staselig veggskulptur fra de frivillige krigeres hjemkomst i 1792. Deretter gikk turen til kirka Saint-Michel og katedralen Notre-Dame, som ikke var like staselig som andre Damer vi har sett.
På baksiden av Damen var det imidlertid en liten ugle på veggen. Den som rører den med sin venstre hånd skal få lykke i livet. Over hele byen er det små messingfigurer på fortau som viser veien til ugla.
Musée des Beaux-Arts var derimot imponerende. Dette skal være et av Frankrikes eldste museer og hadde store samlinger av alt fra malerier, skulpturer, møbler, broderier og serviser. To store sarkofager var et blikkfang.
Lunsjen ble inntatt på et koselig brasseri i en sidegate til Place de la Libération. Deretter tok vi syklene opp til Cathédrale Saint-Bénigne, som også ble siste stopp på vår historiske rundtur.
En stopp på plassen til Emil Zola måtte til for å leske strupene før etappen hjem. Men det var ikke hjem riktig ennå. På veien hjem passerer vi også Cité Internationale de la Gastronomie & du Vin.
Dette er et stort senter med alt fra vinskole til pedagogisk opplæring i fransk matkultur og ikke minst om vinene både fra området og andre deler av Frankrike. Dette var tildels interresant og her er det mulig å nerde en hel dag eller ta det litt enklere, som vi gjorde. Her var det også et område med det beste du kan tenke deg av delikatesse- og matvarebutikker. Slett ikke de billigste, men kvaliteten var høy. Vi trengte tomater så vi kjøpte grønne med sebrastriper…
Det var kveld før vi var hjemme i bobilen igjen, men i dag spiser vi også middag hjemme.
61