Vi har tuslet rundt i Østfold i en drøy uke for å nyte sola og i håp om å få fikset noen småting på bobilen. Det gikk bra med sola.

Vi skulle til Verdens ende. Det fant noen ut sent fredag kveld. Så da måtte vi utfordre sykkelrompene våre på lørdagen. Over 5 mil skulle jo ikke være noen sak. Sa vi fredag kveld.

Vi valgte å ta 17. mai i Odda. For første gang på flere tiår har vi ikke feiret hjemme eller med barnebarn. Det ble annerledes, men som «trøst» fikk vi i dag med oss de første eplene i blomst.

Vi leter etter epleblomstringen, men er litt tidlig ute. Da gjør det ingenting at moreller, kirsebær og plommer blomstrer for fullt. Eller at du kan bo i en frukthage.

Vi har lagt ut på tur vestover og målet er Hardanger. Og gjett hva vi har tenkt å se på denne turen som både er jobb og fornøyelse.

Et øyeblikk trodde vi at rundturen måtte skrinlegges og returen måtte bli veien vi kom. Men så kom det en melding fra en venn.

Det ble en helt annerledes påske i år, men likevel bedre enn den vi hadde i fjor. I år er det i det minste akseptert å kunne bruke den rullende hytta.

For tre uker siden var vi på hutrende kald vintertur. Så slo været om og denne helga prøvde vi oss på en forsmak på våren.

I januar var beskjeden å holde seg hjemme. Men så klaffet alt med vær, føre og mulighetene for igjen å ta en tur ut av hjemkommunen.

Året 2020 måtte avsluttes med en bobiltur. Og den måtte vare godt ut i 2021 når vi først fikk en god mulighet.