Det er mer enn 15 år siden vi var i denne byen, som vi har likt så godt. Nå var det tid for et gjensyn, men det var ikke alle vi fant igjen.
Før vi kjøpte bobil var det et sted i Spania vi kom tilbake til flere ganger. På 50-tallet var L´Escala stedet rike engelskmenn reiste til. Så dabbet det helt av med turisme, men på 90-tallet var byen på vei opp igjen som turistdestinasjon.
Vi besøkte L´Escala regelmessig fra 90-tallet og fram til vi kjøpte bobil i 2008. Nå er bobilen for første gang i Spania og det var veldig hyggelig å komme hit og mimre litt. Vi skulle uansett forbi byen.
Dette er en gammel fiskelandsby med tradisjonelt fiskeri. Vi har mange ganger sett seremoniene og opptogene de feirer historien med. Denne gangen passet det ikke sånn.
Vi kom hit lørdag og ble bare i to dager. Det som slo oss var at det hadde blitt veldig mye folk i byen siden sist vi var her for over 15 år siden.
Denne gangen dro vi ikke ut på strendene i Roses-bukta slik vi gjorde ved tidligere besøk, men konsentrerte oss om å bruke de to dagene i byen.
Middag i første rekke til sjøen, paella og en avslutning med solnedgang som dessert pluss underholdning på stranda og mye annen hygge.
Vi måtte lete litt i bakgatene for å finne igjen den noe spesielle yndlingspøbben vår. Det vil si, den er ikke der lenger. Pøbben ble drevet av en eldre engelsk «lady» av det noe spesielle slaget. Der var det en romslig og hyggelig atmosfære. Og meget uformelt. Kjæresten hennes drev kunstmalerundervisning i andre etasje, og vi har faktisk et av hans bilder på veggen hjemme. Nå er det hotell i huset.
Vi bodde på bycampingen så det var bare et kvartal å gå før vi var i byen. I dag har vi forlatt byen og har reist enda noen timer lenger sør.
54