Vi må liksom bevise at vi lever. Litt svingende jazz og en hard trappevandring har stått på programmet de siste dagene.
Da vi kom ned fra Nesaksla onsdag ettermiddag ble vi sittende ganske stille utover kvelden for å hente oss inn igjen.
Torsdag gikk turen videre til Molde og Kviltorp camping. For en gangs skyld var vi tidlig ute og kunne innkassere en plass i første rekke mot sjøen.
Moldejazz pågår, men vi tok det rolig i finværet resten av dagen. Idrettsfolk (-) må jo hente seg inn igjen. Fredag syklet vi de 2,8 kilometrene inn til byen Selv om jazz ikke er vår primære musikksmak sørget vi for å være i Molde sentrum til den første konserten i Aleksandraparken kl 12.
Etter en time med jazz gikk vi ut på en av bryggene og spiste lunsj. Det var rene sydenstemningen å sitte der. Deretter måtte vi jo se på folkelivet og alt som var å tilby fra ørten stands.
I går flyttet vi oss ikke langt. Turen gikk over til Otrøya der vi la oss til på bobilplassen Gjerdebua i Midsund. Her er det plass til fire bobiler på bryggekanten. Et stille og rolig sted. Det var bare oss og en bobil til der, og etter middag ble det en lang og hyggelig bryggeprat med super-hyggelige Mona og Stig – og lille Linus på fire bein.
Det kom kanskje brått på kroppene våre – så tett etter Nesaksla, men i dag har vi gått opp en av Midsundtrappene. Det ble tungt. Skjerpaer fra Nepal har bygd trapper nesten til topps hvor vi kunne velge mellom Midsundhornet og Digergubben.
Vi valgte ingen av toppene, men stanset på toppen av trappene. Da hadde vi tråkket oss til en høyde tilsvarende hundre etasjer. Det var litt trøst da noen fortalte oss at dette var den tyngste av de fem Midsundtrappene. Utsikt fra trappa øverst på siden.
Turen ned gikk overraskende bra, men vi må nok ha litt lengre rekonvalesens før neste utskeielse.
58