Moseldalen er et trekkplaster for nordmenn og vi velger ofte en nordligere rute på vei fra Frankrike. Nå var det på tide med et gjensyn
Da vi forlot Frankrike tirsdag var det i et solid regnvær, men straks vi kom over i Tyskland letnet det betydelig. Det er mange år siden vi sist var i Moseldalen så vi fant ut at det kunne være veien hjemover denne gangen.
Vi kjørte ned i dalen like etter Trier og kjørte i rolig tempo gjennom den ene småbyen etter den andre langs elva Mosel. Bernkastel-Kues ble vår utvalgte by denne gangen.
Vi lå på en bobilplass like vest for byen – i Graach – bare en ti minutters sykkeltur fra byen. I første rekke mot elva fikk vi de evig lange lekterne og hotellskipene på kloss hold når de passerte. Her traff vi forresten den første nordmannen siden vi kjørte av båten i København for snart seks uker siden.
Onsdagen benyttet vi i Bernkastel-Kues. De to byene på hver sin side av elva ble til én by for over 100 år siden. I Kues finnes de eldste bosettingene i Moseldalen fra 4-5000 år tilbake.
Før vi gjorde noe som helst sørget Knut for å finne en sykkelreparatør. Han har nemlig på de siste turene syklet med en og en kvart pedal. Mens Knut fikk nye pedaler sørget Ellen for en fornyelse av garderoben.
Vi begynte så i Kues, men her var det et lite sentrum så etter en matbit konsentrerte vi oss om Bernkastel-sida av elva. Og gamlebyen her var mye større enn den kunne se ut som om du bare kjører forbi. Klemt inn mot dalsiden var vi overrasket over hvor god plass det var.
Dette er en by der det vrimler av turister, men de fleste komme nok ikke lenger enn til markedsplassen som det første torget ved rådhuset. Vi fortsatte innover og oppover og fant flere plasser og koselige gater. Det bor bare 6-7000 mennesker her så mange av butikkene var først og fremst beregnet på turister. I en av dem fant vi et litt originalt fuglebad som får lov å bli med hjem til hagen.
Området er kjent for søte viner. Det er ikke noe vi er veldig begeistret for, men vi måtte kjøpe et glass med eiswein og et med trockenbeerenauslese hos en vinhandler med uteservering. Interessante smaker, men ikke noe vi kjøper med oss. Eiswein er forresten laget av druer som har frosset om høsten. Da klemmes mer konsentrert sødme ut av druene.
Langs veien vi syklet fra bobilplassen og inn til byen, ligger Dr Loosen, som vel er et godt kjent hvitvinsmerke i Norge?
Torsdag reiste vi videre og Fuestrup Yachthafen i Greven ble vårt mål. En fin plass og tett ved Dortmund – Ems kanalen. Klemt inn mellom båthavna og bobilplassen er det anlagt en herlig beach club med fluktstoler og sand under beina. Temperaturen holdt igjen 27 grader og vi slappet litt av her før vi spiste middag i solnedgangen – også det i beach club-en.
Vi er nå offisielt på vei hjemover så fredag ble en lang kjøredag forbi Hamburg med kurs for Rendsburg. Med sen ankomst var det fullt på de to første bobilplassene. Så vi endte opp ved Schachtholm småflyplass like ved. Dette var en riktig så fin bobilplass. Etter tysk standard er plassene utrolig brede og pent stelt.
Vi lå i andre rekke, men båttrafikken på Kielkanalen er likevel tett på. Det er litt utrolig å se store containerskip seile gjennom «åkeren» så tett på.
Det skulle bli en kort kjøretur til Flensburg hvor vi gjorde en liten helgehandel. Men i dag var det kaos på alle veier nordover. Vi la an en «smart» rute hvor vi skulle unngå køene. Joda, intensjonen var bra, men vi endte i en fergekø i Sehestadt for å komme over Kielkanalen. 30 sekunder tok turen. Vi liker å tro at vi likevel tjente på dette, men det får vi jo aldri vite 🙂
Etter noen innkjøp på Citti i Flensburg fortsetter vi ferden nordover litt forsinket. Planen er å være hjemme om et par dager – om vi ikke finner det for godt å stanse opp litt ekstra…
73