Minnene var svake, men vi var her i 2009. Turen gikk forbi så vi stanset igjen i den unike og fredede byen.
Søndag kveld forberedte vi oss for avreise fra Laborde. Vi hadde sett værmeldingen og pakket klokelig ned både markise, møbler og teppe. Og for et vær vi fikk. Da det nærmet seg midnatt begynte det å blinke i det fjerne og snart kom regnet. Men aller først kom hagl så store som klinkekuler. Det smalt i taket og vi er spente på hvordan solcellepanelene klarte de harde slagene.
Mandag reiste vi fra Laborde og satte kursen mot Champagne. Men vi har det ikke travelt, og det var godt for her går veien på små veier gjennom små og bittesmå tettsteder.
Veien gikk forbi Sarlat-la-Canéda. Her har vi vært en gang tidligere – i 2009. Ellen husket ikke byen og med få bilder i gamle blogginnlegg var det ikke mulig å gjenoppfriske hukommelsen. Vi stanset like gjerne. Byen er svært populær blant turister så her var det folksomt og ikke helt enkelt å plassere bobilen, men de hadde en egen plass til oss…
Sarlat-la-Canéda har den største konsentrasjonen av fasader fra middelalderen, renessansen og 1600-tallet av alle franske byer. Så den var vel verd et gjensyn. Her er noen bilder fra den gamle bydelen (toppbildet er av en martyr som fortsatt lider i full offentlighet):
Deretter snirklet vi oss ut på landsbygda igjen, men etter noen mil på motorveier stanset vi i tilfeldig valgte Chateauroux.
Chateauroux ligger passende til for en enkel overnatting, men med litt manglende handling i dag, gikk vi heller ut for å spise middag.
Og hvilken overraskelse. Bare et lite steinkast fra campingplassen kunne vi sette oss ned på en restaurant og nyte solnedgangen over en liten innsjø. Så mye mer av byen så vi ikke.
I dag kan vi fortsett vår ferd mot Champagne.
69