I natt har vi overnattet oppe på Strynefjellet, men vi har jo hatt en annen stopp etter Oldevatnet før vi kom hit. Derfra kjørte vi nemlig den korte veien til Stryn hvor campingplassen ligger nesten midt i byen.
Vi skulle bare rusle oss en tur rundt for å se oss om. Men mindre enn 200 meter fra plassen lå lagerutsalget til Moods of Norway. Outlet heter det på nynorsk. Det ble innkjøp av dressjakke, vinterjakke, skjorte, bluse, genser, sko, annet småtteri og ikke forglemme en gul sydvest til Ellen. Det ble så mye at vi måtte gå tilbake med posene før vi fortsatte runden. Det var fort gjort så vi koste oss med et glass vin i godværet med trykkende varme før vi spiste middag på vertshuset.
Mandag kom vi oss etterhvert avgårde og opp på Gamle Strynefjellsveien. Joda, det var trangt nok på veien, men her hadde ingen det travelt så det var bare å rygge og smile om det ble for trangt. Utover Videfossen var det lagt an et fint utsiktspunkt for de uten høydeskrekk.
Veien innover fjellet tok sin tid. Det var ikke mindre trangt der. Vi stanset ved sommerskisenteret og vurdert å overnatte der, men plassen hadde litt kjedelig utsikt til et nesten snøfritt skianlegg. Vi stanset i steden på en plass like før veien tipper ned mot Grotli.
Fulle av virkelyst «spratt» vi oppover mot Fjellgeita. Der oppe et sted ligger vraket av et tysk fly som ble skutt ned i april 1940. Et av de britiske flyene måtte nødlande noen kilometer unna. Mannskapene fra de to flyene havnet etter hvert i samme hytte og la ned våpnene. En fasinerende historie som har blitt til film.
Vi skal ikke skryte på oss de høyeste toppene på 1400-1900 moh, men var ute og gikk i godt over en time før en sen middag. En artig hengebru var blant «hindrene» som måtte forseres. Vi fant forresten ikke vraket.
Etter en god natt som frie fanter våknet vi til 13 grader og regn. Da er det godt med sentralfyr. Nå starter vi snart på nedstigningen til Grotli hvor vi møter alle som kjørte nyveien utenom all denne naturen.