For 50 år siden drømte Knut om Pamplona og okseløpet. Endelig kom vi hit på vår ferd gjennom Spania.
Vi hadde egentlig ingen konkrete planer etter 70 årslaget i Antas. En løselig plan om å besøke Alhambra og Madrid ble skrinlagt da temperaturen for de aktuelle dagene var over 40 grader. Ingen temperatur for seriøse omvisninger.
Retningen var Bordeaux, så vi valgte den raskere ruta som ga oss en overnatting i Zaragoza. Byen hadde sikkert fortjent et lengre besøk, men for oss ble den kun en enkel overnatting. Målet var nå Pamplona.
For nesten 50 år siden leste Knut boka «Dødt løp» (Gjelsvik) og ble fascinert av å løpe foran oksene under San Fermin-festivalen. Han har heldigvis tatt til vettet for mange år siden.
Vi fikk plass på en sentrumsnær bobilplass. En av det slaget som aldri ville blitt godkjent av en norsk brannmester, men likevel en av de bedre med greie seksjoner med få bobiler.
Vi brukte tida i gamlebyen. Både lunsj og middag ble spist der. Det vil si når det kommer til middagstid, så bestemte vi oss for å følge den spanske (baskiske) skikken med å småspise litt på barene før middag. He, he, ikke noe for en norsk mage, som fikk i seg nok pintxos og ikke hadde plass til middag.
Lunsjen ble spist på godt kjente kafe Irun. Som nordmenn flest ville gjort så satt vi oss ute, men angret da vi så interiøret. Det var en opplevelse i seg selv.
Festivalen med okseløpene var i forrige uke, men vi gikk opp til tyrefekterarenaen der vi så porten som leder inn til stadion. Det var der hovedpersonen i «Dødt løp» løp inn foran oksene. Men i stedet for å se lyset i tunnelen løp han inn i en haug med mennesker som hadde snublet i kaoset…
Etter en varm dag i Pamplona fant vi ut at vi like gjerne kunne ta en titt på San Sebastian, som ligger på veien mot Frankrike. Veien gjennom og over fjellene var spesiell og temperaturen falt med ca 10 grader innen vi nådde Atlanterhavskysten.
Det ble ingen stopp i San Sebastian. Vi hadde sjekket ut to bobilplasser med passende avstand til sentrum. Den ene var stappfull og neppe mulig å få inn bobiler over 7 meter. Her hadde i hvert fall brannmesteren fått hjerteinfarkt. Den andre bobilplassen var ingen bobilplass, men en parkeringsplass med 2,5×6 meter oppmerking. Altså intet for oss – hverken plass eller ønske om å stå på en slik plass.
Vi kjørte i stedet nordover, inn i Frankrike og slo oss i går kveld til ro på en god bobilplass i Labenne Ocean.
Nå har vi norske sommertemperaturer på sitt beste og kjøleskapet virker igjen som det skal…
63