Steder, landskap og været skifter når vi er på tur. Ikke minst er været høyst variabelt med alt fra styrtregn til sol så god at du kan sovne i den.
Da vi dro fra Hitra var tanken å kjøre langs kysten til Kristiansund. Tause Birgitte i gps-en sendte oss litt nærmere kysten enn vi hadde tenkt, men det var likevel en fin tur i et fint landskap i retning Ertvågsøya der vi omsider fant en åpen campingplass. I følge eieren her hadde de andre plassene korona-stengt. De lot altså Staten betale regninga mens han holdt åpent.
Nothaugen camping eller fiskecamp, som det heter, var et hyggelig bekjentskap. Ikke minst fordi vi fikk en premiumplass helt for oss selv nede i fjæra. Etter en hyggelig kveld og natt her gikk turen videre over Tustna og til ferge over til Seivika like utenfor Kristiansund.
I Kristiansund valgte vi bort bobilplassen i sentrum og satset i steden på Atlanten camping bare 15 minutters gange fra byen. Oj så mye som kan gjøres her. Kaos, finn deg en plass selv. Mens vi var på tur fikk vi et telt nesten under bobilen…
Vi ble i Kristiansund i to netter. Det ble lunsj med blåskjell på bryggekanten og en spasertur i byen på lørdag. Søndag tok vi syklene og hadde tenkt å ta den berømte Sundbåten til de ulike bydelene, som ligger på hver sin øy. En strek i regninga var det at Sundbåten går seks dager i uka, men ikke søndag.
Vi var tidlig ute og startet med en tur opp til Varden 78 moh. Denne vaktposten ble bygd i 1892, men dagens tårn er likevel en gjenreist kopi. Fra toppen av tårnet er det flott utsikt alle veier.
I og med at Sundbåten ikke gikk, måtte vi sykle over til Innlandet for å se den gamle bebyggelsen der. Samtidig passet det godt med kaffe og kaker på Dødeladen cafe, tenkte vi. Men, neida;
– Dette er en restaurant, snøftet servitøren nedlatende og mente nok at vi skulle vite såpass. Og restauranter server da ikke kaffe og kaker, må du vite. Javel.
Det var vel ikke vår skyld at han måtte jobbe på en søndag?
Så syklet vi helt rundt til Goma, men over til Nordlandet gadd vi rett og slett ikke å sykle.
Rett til sjøs
Grunnen til at vi ble to dager i Kristiansund ligger ute i havet. Der vinket fiskeværet Grip så fristende. Og billetter til Gripruta fikk vi ikke før mandag. Det var det verd å vente på.
Med Gripruta tar det en time ut til Grip. Du kan se fiskeværet fra land og en speedbåt gjør turen på 10 minutter ved flat sjø, men det ble en fin tur i passe tempo.
Grip er i dag et forlatt fiskevær. Det vil si at de som bodde og jobbet her ble tvangsflyttet til fastlandet på 60-tallet. Det har bodd folk her siden 1100-tallet og den siste fastboende ga seg og flyttet i 1974. I dag er det stort sett deres etterkommere som bruker bygningene her som feriested.
Turen til Grip var veldig trivelig og vi fikk en halvtimes gaiding der vi også fikk kikke inn i stavkirka(!) før vi tok en time på egen hånd rundt på øya.
Atlanterhavet rett ut
Turen videre gikk gjennom den 5,7 km lange Atlanterhavstunnelen og til overnatting på Atlanterhavsveien sjøstuer. Denne bobilplassen ligger i begynnelsen av Atlanterhavsveien, som vi har kjørt i dag. Der ble det flere stopp og mye fotografering over holmer og øyer.
Turen gikk videre langs kysten på tildels smale veier ut til Bud der vi nå har slått rot for et par (?) dager. Med utsikt fra Aukra til langt ut i havet spiller det nesten ingen rolle om sola skinner eller regnet spruter. For det gjør det vekselvis.
I morgen skal vi på sykkeltur i området rundt Bud – om været er vennlig, men først blir det hjortefilet fra Hitra med fløtegratinerte poteter og spansk drikke fra innlandet i nord.
